Hovedsiden
Rune på toppen av Trollstigen. Flott i Romsdalen... (Foto: Privat)
Rune på toppen av Trollstigen. Flott i Romsdalen... (Foto: Privat)

Om sult, feilslått individualisme og litt til

Rune Høydahl, for den yngre garde: Norsk terrengsyklist, proff fra 1992 til 2003. 10 World Cup seire, sølv fra VM rundbane, 2. og 3. plass sammenlagt i World Cup. Seier i Birken 7 ganger, kongepokalen 3 ganger og flerfoldige norske mesterskap i rundbane og utfor. Vinner av Norseman.
Han er per dags dato den eneste norske terrengsyklisten på herresiden som har hevdet seg i verdenstoppen over tid.
30.01.2014
Med unntak i Gunn-Rita Dahle og en ung Drammenser, har vi tilgode å se norske ryttere på toppen av resultatlistene for seniorer internasjonalt. Som eneste mannlige, norske terrengrytter som har vært på pallen i et senior VM - hva mener du er årsaken?
Prioriteringer, sult og tålmodighet.
Prioriteringer: Tror det for mange unge er vanskelig å prioritere om dagen. Skal man bli god på høyt internasjonalt nivå, er det knallharde prioriteringer som skal til.
Sult: Man må finne en drive som gjør at du virkelig har lyst til å bli god. Her sitter alt i hodet.
Tålmodighet: Sykling er en idrett det tar langt tid å bli god i. Bygge stein på stein. Og ikke minst må man være grei mot sine foreldre og bo hjemme så lenge som mulig.

På landeveien har vi nå flere proffryttere som er kapable til å vinne et hvilket som helst endagsritt på den internasjonale kalenderen. Videre virker norske UCI lag på landeveien å være langt forut UCI lagene på terrengsiden, på tross av at det er et vidt spenn også her. Det være seg organisatorisk, i løpsprogram eller på ambisjonsnivå. Sover terreng - Norge i timen her? Hva kan terrenglagene evt. lære av landeveislagene?
Ja, helt klart så ligger terrenglag langt etter landeveislag. Jeg kommer selv fra landeveien og hadde det ikke vært for at jeg gikk mange år i ”lære” der, tror jeg aldri jeg hadde nådd verdenstoppen. Vi trente mye sammen og hadde ofte knallharde samlinger, noe jeg savner i terrengsykkel miljøet. Terrengsyklister er altfor mye individualister og skal ofte greie seg selv. Selv om ikke en terrengsyklist har behov for noe lag under ritt, må terrengsyklister snart forstå at de oftere må trene med andre som er på minimum samme nivå eller helst bedre en seg selv for å utvikle seg. Organisatorisk kan også de fleste terrengsykkellag sikkert bli ennå bedre, men her står det nok også på ressurser. Terrengsykkellag bruker det meste av sine midler på å dekke kostnader rundt ritt og utstyr. Jeg mener det må bli mer fokus på treningsarbeidet som gjøres og at vi må stille høyere krav til utøvere som sier de vil satse.

Utviklingen har vært at terrengtalentene forsvinner over til landeveien. Er det penger det handler om, eller, sett fra ståsted terrengsykling, svikter det på andre måter? Hva bør evt. gjøres, på klubb- og lagsnivå og videre i forbundet?
Her spiller helt klart penger en stor rolle. Er man en virkelig god terrengsyklist er man også ofte en god landeveissyklist. Med det opplegget mange av våre landeveislag har i forhold til terrenglag, er det klart våre beste terrengsyklister velger landevei. Jeg tror dette vil være det største problemet til terrengsykling også i fremtida så lenge landeveisykling får så mye mediadekning/penger i forhold til terrengsykkelsporten. Klubber/lag og forbund må jobbe knallhardt for å få opp gode lag med god bredde og håpe at noen av talentene syntes terrengsykling er mye artigere en landeveissykling.

Du sto selv bak det som til dags dato har vært den mest ambisiøse lagsatsingen her hjemme (Team Høydahl fra 2006, etterhvert Team United Bakeries). For tiden virker det å være krevende å holde liv i og tenke langsiktig med slike satsinger. For oss, og andre i etableringsfasen for lag mot rundbane og maraton, hvilke råd vil du gi?
Jeg/vi hadde store ambisjoner de første årene vi drev laget og motivasjonen var stor. Vi brukte mye tid og ressurser både innenlands og utenlands i flere år. Vi leverte her hjemme, og særlig i 2008/2009 begynte vi også å gjøre oss bemerket utenlands, selv om det fortsatt var langt frem i WC ritt. Rundt 2010 mistet vi noen gode ryttere, fikk litt mindre penger å rutte med og ikke minst måtte jeg nedprioritere tida jeg brukte på laget da jeg måtte fokusere mer på vanlig jobb for å få smør på brødet.

Når man skal jobbe med unge, lovende utøvere trenger man et godt team bestående av ryttere som gjør hverandre gode og en god lagledelse som er klare og tydelige og ikke minst har tid. Stabilitet er også viktig og kanskje den største utfordringa med det å drive lag her i Norge. Stabilitet går på både ryttere som vil jobbe hardt over flere år og ikke minst få inn sponsorer som er langsiktige. Har man tid, ”sultne” ryttere og stabile sponsorer er man kommet langt?

Har vi sett det siste av spennende terrenginitiativer fra fortsatt unge Høydahl...?
I 2014 har jeg greid å stable et lite terrengsykkellag på beina igjen. Har ikke vært lett da det er litt tungt i sponsormarkedet om dagen, men rett etter nyåret løsnet det og jeg/vi har en ny spennende sponsor som virkelig jobber med det jeg brenner for. Sykling, helse, miljø. Vi starter opp med noen få etablerte ryttere det første året, og så ser hvordan det bærer i vei. Så dere er ikke kvitt Høydahl ennå?


Rune Høydahl

Født: 10. desember 1969